Forbrytelse – den kommer ganske lett… – intervju med Magnus von Horn

Fot. Rafał Guz

 

Karolina Bednarek: I ett av intervjuene hørte jeg du fortelle om din gamle venn – en „dresiarz” (eng. thug). Dette skjedde da du kom til Polen, bosatte deg i Lodz og ble overfalt.  

Magnus von Horn: Ja, det er sant, jeg ble overfalt da jeg kom til Lodz. Etter dette overfallet ble jeg fascinert av „dresiarze” (eng. thugs), men samtidig redd for dem. Det var noe nytt for meg, en slags paranoia, jeg var veldig redd for det. Jeg hadde opplevd følelsen av frykt før, men da handlet det om noe annet – om bestemte steder og konkrete mennesker. Etterpå laget jeg en film om en „dresiarz” (eng. thug) Radek, jeg ble venner med ham. Når det gjelder dette angrepet, var det en form for autoterapi for meg. Men fra da av har jeg vært veldig interessert i aggresjon – hvordan det er mulig at vanlige mennesker velger sånne veier, at de driver med sånne rare, fryktelige ting. Hva slags mekanismer er der? Jeg vet at jeg også har det i meg, og jeg føler at det er en slags underlig kraft som alle har, men er fryktelig redde for…. så det er ingen logikk i det.

K.B.: Jeg vet også at du en gang leste politiavhør og de ble inspirasjonskilden i blant annet din debut spillefilm „Efterskalv” (eng. „The Here After”) .

Magnus von Horn: Ja, jeg leste avhør og de ble en inspirasjon for mine filmer. Jeg leser dem ikke i dag… jeg vil ikke gjenta meg selv, selv om jeg fortsatt liker dette emnet. Ondskap fascinerer meg, men mer på den måten hvordan folk tar avstand fra den. De kaller noen for „et monster”, og innerst inne kan det hende at de også er det. De er redde for å se denne ondskapen i seg selv, derfor fordømmer de dem. Jeg svarte på spørsmålet „hadde jeg vært i stand til å begå en forbrytelse, hvis jeg hadde vært besatt av store følelser”, og svaret ble „ja”. Folk dømmer forbrytere veldig lett, men det er en litt for enkel måte å se det på.

https://www.youtube.com/watch?v=VQcduzCFE2A

K.B.: Jeg lurer på om mennesket er laget sånn at hvis man føler man har makt over andre, mister man et sted denne nødvendige menneskeligheten?

Magnus von Horn: Det kan stemme. Alle har sine svakheter, noe som provoserer. For noen er det makt, for andre er det mangelen på det. Noen reagerer på maktløshet med aggresjon. Det er det jeg prøver å vise på skjermen – et mangfold av følelser. Alle komplikasjoner i et menneske er interessante. Det at de later som noe… det at de er sånn, men i virkeligheten er de noe annet, de gjemmer sitt ansikt. Skam er også interessant, men det trengs en konkret hendelse for å utforske de følelsene.

K.B.: Hele tiden lurer jeg på hvor denne ondskapen som karakterene i filmene dine er fulle av kommer fra. Mord som de så lett begår… Kan årsaken til det ligge i den moderne oppdragelsestilen, i det at barn og ungdom bruker mer tid på data enn med andre mennesker? Er ikke karakterene dine klar over straffen?

Magnus von Horn: Jeg tror ikke de er onde av natur. De bare lar seg styre av sterke følelser. Det kommer ikke lett, men de befinner seg i et veikryss, har så mange problemer i livet at i det øyeblikket de er i ferd med å begå en forbrytelse, kommer det ganske lett. Og det er ikke planlagt, det er en eksplosjon av følelser, den siste dråpen som gjør at begeret renner over. De unge menneskene reagerer for eksempel sånn på kjærlighet. De bare gjør som de føler. Det synes jeg er veldig interessant.

K.B.: For meg går karakterene inn i et voksenliv på en rotete måte, som om de prøver å hoppe over noen trinn. Det ser vi både i „The Word”, som du skrev sammen med andre, og i „Echo” og „Without Snow”. Jeg mener livet til karaterene virker filmaktig, poetisk og overdrevet. De leker voksne, men dette voksenlivet ligner det man ser på første sidene til tabloidaviser…. De unge er mer voksne enn vi selv.  

Magnus von Horn: Kanskje… bare at forbrytelsene er mer voksne enn det vi kjenner til. Men sånn er det med ungdommer… og de gjør ikke det med hensikt. De bare opplever sine kjærlighetsforhold og motgang på en utrolig sterk måte. I den senere tid har jeg merket at blant ungdommene finnes det en slags bilder – eksplosjon av romantikk, kjærlighet, alt ser ut som i „Twilight” – det er noe de identifiserer seg med, det er ikke en klassens time for dem, men de har funnet noe i de bøkene som er rett og slett veldig viktig for dem. Hovedpersonen i „The Word” – hun er ikke ond av natur, hun bare reagerer sånn på utroskap, selv om det kun dreier seg om et kyss, føler hun seg bedratt. Alle har gått gjennom en lignende situasjon, men hun går litt lenger – og det har ingenting med hennes personlighet å gjøre, det startet bare som et spill, men ingen ville bakke ut etterpå. Her er kjærlighet sterkt knyttet til smerte, det er ikke noe sex her i det hele tatt, kun et klart bilde, et veldig sterkt bilde av sansen for romantikk – det var inspirasjonen vår da vi laget filmen. Det er lett å dømme, å si at hun kunne gjøre noe sånt, mens jeg kunne ikke ha gjort det… Det er enkelt å sitte i salen og se filmen, der har du det på avstand, og tenker hvordan det kunne ha gått bedre, men det er aldri enkelt, det er deg som sitter og har det på avstand, ikke de. Og ofte er våre teoretiske løsninger ikke så gode til slutt.

https://www.youtube.com/watch?v=jkQ4Vo7upos

K.B.: Hva med denne mannen i „Without Snow” som tillater at kompisen hans ligger med kjæresten hans?

Magnus von Horn: I „Without Snow”… dette er moro for ham. Han foreslår det, fordi det er en slags makt, som vi har snakket om. Og det er hans makt – makten til en ung drittsekk som er i stand til å manipluere og har noen å manipulere med. Noen som er dummere – som har et renere, men ikke klokkere, hjerte, noen som er aggresiv nettopp på grunn av denne manipuleringa, og siden han er litt dummere, så skjønner han det for sent og er uheldig.

K.B.: Jeg vil tilbake til „Efterskalv”. I filmen er Johns far totalt hjelpeløs, han kan ikke snakke med sønnen, klarer ikke å stille spørsmål som krever dypere svar, stenger seg inne, later som alt er ok. Han retter på ryggen deres når de sitter ved bordet, legger servietter på knærne deres, som om dette var det viktigste i oppdragelsen. Som far kan han så lite… Kan sånn kald holdning og slike problemer med å vise følelser være en grunn til at følelsene senere eskalerer?

Magnus von Horn: Absolutt. Faren er ikke klar til å etablere et dypere forhold med sønnen, fordi han er klar over forbrytelsen som har funnet sted. Han er også skyldig, er en utløser av det som har skjedd, selv om han ikke har sonet straffen sin på en ungdomsenhet. Han er også ansvarlig, slik som hele samfunnet på en måte er. Han kan ikke prate og det er normalt for ham. Faren har tenkt mye på hva han skal gjøre med sønnen når han er tilbake, men enten hadde han ingen plan for det, eller så følger han ikke strategien. Han er fortapt og vet ikke helt selv hva han skal gjøre. Men til tross for at han er medskyldig, har faren et valg og prøver å gjøre det beste – sier at det var fullstendig feil for å la sønnen komme tilbake – jeg ser på det som en positiv endring hos ham. Sånn følte han i begynnelsen og sånn hadde han alltid følt, men han måtte konfronteres med alt det som hadde skjedd før han sa den siste setningen.

K.B.: Angående ikke bare „Efterskalv” men også tidligere kortfilmer, lurer jeg ennå på hvor stor frykten til unge menneskene – nå FREMMEDE i sine samfunn – må være. Den frykten for å ikke kunne elske, og å være sosialt utestengt, som når dem. Vi ser dynamikken av ondskapen, som i et øyeblikk flytter seg fra drapsmannen til de „rettferdige”, som vil dømme ham. Det virker så bibelsk…

Magnus von Horn: Et interesant poeng, jeg har ikke tenkt på det på en sånn måte, men det er virkelig sånn. Jeg liker når noen oppdager noe nytt i filmen min. De „rettferdige” blir ondskapens og hatets bærere. Det vokser ut i fra deres skyldfølelse, viser hvor misfornøyde de er med seg selv, og hvor stort ansvar de tar for dette drapet. Det som John er mest redd for, er enshomhet og ekskludering – det er skapt av tidligere forhold i familien – noe som minner om en kjedereaksjon. Når det gjelder denne karakteren, synes jeg at det er sunt at John vendte tilbake til sitt tidligere miljø, sitt gamle sted. Sunt for ham og andre. Det er ikke enkelt, men definitivt bedre enn å stadig være på flukt… Du lager flere usanne historier og hele tiden er du redd for at om en stund kommer sannheten fram. Før eller senere kommer noen til å gjenkjenne deg og du blir nødt til å møte en fortrengt fortid. Det er mye verre enn en åpen konfrontasjon…. jeg var interessert i hvordan det kunne se ut. Å fortsette å leve på det gamle stedet hvor forbrytelsen har funnet sted er et vanskelig valg for gjerningsmannen, man trenger ikke å forundre seg over at folk reagerer som de gjør. Jeg vet ikke selv hvordan jeg ville opptre i en situasjon hvor en bekjent drepte min kompis, jeg ville ikke sagt: „hei, kom innom en tur på middag”. Ingen er klar til å stå ovenfor noe sånt. Alle er skyldige.

K.B.: I filmen er det nesten ingen kvinner. Mora til John er borte, det er ingen minner om jenta han drepte… Jeg ser en verden som er dominert av menn, en verden uten følelser – eller snarere undertrykte følelser, frosset empati, en oppgave-orientert verden, sterk, kompromisløs. Kvinner er egentlig ofre. Og jeg snakker ikke bare om dem som ble drept… jeg snakker om mødre, om Hanna… om alle de som lider.

Magnus von Horn: Mine filmer viser faktisk en maskulin verden, maskulin aggresjon. Kvinner blir behandlet som objekter her, men det er de som er sterkest, modnere enn menn, fordi de kan snakke om emosjoner, følelser. De vet at de kan oppføre seg på en bestemt måte og det bør ikke bli oppfattet feil – som for eksempel Hanna i „Without Snow” – for henne er Linus bare en kompis, hun er bare snill mot ham, men han mistolker hennes væremåte, og gjør det til noe større. Det klarer han ikke å finne seg i. Så det er menn som har problemer i filmene mine, men kvinnene hjelper til med å fortelle deres historie.

K.B.: Jeg liker den åpne avsluttningen i „Efterskalv”. Etter konfrontasjonen med mora til den drepte jenta (som i „Echo”), setter John seg på motorsykkelen sin og bare kjører av sted. Som om han løpte, som om han ville befri seg… katarsis? Er han fri nå?

 Magnus von Horn: Han har vansker med å fortelle om sine følelser og dette skriket er for ham en måte å si alt han føler på, alle følelsene. Mora til den drepte jenta ser lidelsen til John og det at han hater seg selv. Denne slutten er egentlig en begynnelse – alle har en sjanse til å begynne alt på nytt. Skriket betyr renselsen for Johm, for mora, for alle – det gir mening.

 K.B.: Jeg liker filmene dine fordi stillheten skriker i de. Blant annet ble din ikke-selvfølgelighet, stilens poetikk annerkjent i Cannes, enkelte sammenligner deg med Haneke. Jeg liker måten du tar film opp på, med kamera stilt som en katt.

Magnus von Horn: Filmoperatøren Łukasz Żal er medansvarlig for denne stilen. Vi ville at kamera skulle forbli rolig, som en katt som sitter stille og observerer situasjonen. Noen ganger lyder stillhet høyere enn den høyeste lyd av musikk.

K.B: Nå er du blitt nominert til Paszport Polityki[1], og tidligere ble du tildelt en pris i Gdynia, Polska Federacja Dyskusyjnych Klubow Fimowych[2] sin pris. Forventet du en sånn suksess?

Magnus von Horn: Nei, dette var en hyggelig overraskelse for meg.

K.B: Er temaet om ondskap blitt brukt opp i dine verk? Vil du begynne å jobbe med noe nytt?

Magnus von Horn: Ja, men jeg er fortsatt interessert i lignende tema. Nå jobber jeg med en film i Polen og en i Sverige. Jeg kan ikke si for mye om dem ennå. Jeg kommer helt sikkert til å fortsette å jobbe med menneskelige følelser, det fascinerer meg. Kanskje kommer jeg til å eksperimentere med noe sterkere, kanskje med horror…

K.B.: Da krysser jeg fingrene og venter utålmodig på dine nye filmer.

 

 

[1] Prisen tildeles hvert år i sju kategorier (bl.a. film) hvert år av det polske ukentlige bladet «Polityka»

[2] Polsk Filmklubb Forening

Oversettelse: Urszula Joanna Woroniecka (Tusen takk!)

Dodaj komentarz

Twój adres email nie zostanie opublikowany. Pola, których wypełnienie jest wymagane, są oznaczone symbolem *